Norwegian

Vi sendte Noa til hans folk: «Advar ditt folk, før en smertelig straff kommer over dem.»

Han sa: «Hør, mitt folk, jeg er en klar advarer for dere!

Tjen Gud, og frykt Ham, og adlyd meg,

så vil Han tilgi deres synder og gi dere en viss frist! Når Guds frist kommer, gis ingen utsettelse, om dere bare visste!»

Han sa videre: «Herre, jeg har kalt på mitt folk natt og dag,

men mitt kall har forsterket deres avstandtagen.

Så ofte som jeg kalte dem, så Du kunne tilgi dem, satte de fingrene i ørene og gjemte seg i sine klær, og turet frem i største hovmod.

Så kalte jeg på dem åpent,

og så talte jeg både offentlig og privat,

og jeg sa: ’Be om Herrens tilgivelse! Han er det som tilgir,

og så vil Han sende dere strømmende regn fra oven,

og forstrekke dere med rikdom og barn, og gi dere haver, og gi dere bekker.

Hva er det med dere, at dere ikke håper på Guds langmodighet,

da Han jo har skapt dere i utviklingsfaser?

Har dere ikke sett hvordan Gud har skapt syv himler lagvis,

og satt månen der som et bluss, og solen som en lysende lampe?

Gud har latt dere vokse opp av jorden,

og så lar Han dere vende tilbake dit, og så bringer Han dere frem på nytt.

Gud har bredt ut jorden for dere som et teppe,

så dere kan vandre på dens vide veier.’»

Han fortsatte: «Herre, de har ikke adlydt meg, men fulgt ham, hvis rikdom og barn kun øker hans fortapelse,

og de har smidd svære renker,

og sier: ’Oppgi ikke deres guder! Forlat ikke Wadd og Suwa, og ikke Yaroth, Yahok eller Nasr.’

De har ført mange vill. La de urettferdige bare tilta i villfarelse!»

For sine overtredelsers skyld ble de druknet, og ført inn i en ild, og de fant ingen hjelpere utenom Gud.

Og Noa sa: «Herre, etterlat ikke en eneste av de vantro på jorden!

Om Du lar dem tilbake, så vil de føre dine tjenere vill, og de vil ikke fostre annet enn syndefulle vantro.

Herre, tilgi meg og mine foreldre, og enhver som kommer inn i mitt hus som troende, og de troende menn og kvinner! Og la de urettferdige bare tilta i fordervelse.»